Kontakttjeneste

 LAA har en egen kontakttelefon åpent for alle fra 17.00 - 22.00. Ta gjerne kontakt med oss på telefon 957 54 929.


Kriser og sorgreaksjoner i forbindelse med hårtap

Alopecia areata er i dag mer utbredt enn de fleste er klar over. Tallene er usikre, det antydes at 1% av f.eks. befolkningen i USA kan ha alopecia areata, totalis eller universalis i løpet av livet. Tilstanden skjules ofte ganske godt, noe som kan skyldes at den for mange er tabubelagt. 

Hårtap kan oppleves som en traumatisk krise, som kan treffe identitetsfølelsen, selvfølelsen og kroppsfølelsen relativt hardt. Generelt avhenger graden av kriseopplevelse ved et tap av hvordan man har utviklet seg som menneske tidligere. Hvorvidt man har gått relativt smertefritt gjennom de forskjellige utviklingsstadiene i barndom og pubertet blir bestemmende for vår personlighetsstruktur, for forholdet til både en selv og andre mennesker. Utviklingsfasene frem til voksen alder er viktige for hvordan man senere kan takle en forandring.

Ved hårtap vil også graden av krise avhenge av hvor mye hår man mister, når i livet man mister det, hvor raskt det skjer. Å miste alt håret vil oppleves som verre enn å miste noen flekker. Men igjen vil dette avhenge av hva slags personlighetsstruktur man har. Har man en eller annen ”fiksering” i personligheten, kan dette tapet forårsake en større identitetskrise enn man skulle anta. I tillegg til tapsreaksjonene kan man risikere å utvikle skyldfølelse for at man ikke egentlig er syk eller handikappet nok til å oppleve en krise.

Når man taper noe (legemsdel, hår) eller noen (nær person) reagerer man med sorg. Å definere sorg er vanskelig. Sorg er ingen entydig følelse, men en mengde følelser som tristhet, angst, panikk, raseri eller fortvilelse. Vanligvis vil den akutte delen av en sorgreaksjon vare fra 6 - 12 uker, mens den totale sorgprosessen kan strekke seg over et tidsrom på inntil to år. Etter et par år bør de fleste kunne leve med og akseptere den nye situasjonen.


Kort skissert består en sorgprosess av fire stadier:

  • Sjokkfasen: 
    Følelsene kan variere mellom sjokk, fortvilelse, angst, panikk og/eller håpløshet.
  • Reaksjonsfasen: 
    Man kan i denne fasen isolere seg, bli deprimert, få lyst til å gi opp, bli rasende over det man er rammet av, få sterk skyldfølelse (det må være noe jeg har gjort galt, etc.).
  • Bearbeidingsfasen (også kalt restitusjonsfasen): 
    Man begynner å ta kontakt med omgivelsene, orienterer seg rundt, får snakket om problemene.
  • Nyorienteringsfasen: 
    For å kunne leve med den nye situasjonen er det helt nødvendig at man har kommet seg gjennom alle fasene i sorgprosessen. Hvis man ikke får gjennomlevd dette tilstrekkelig, kan man stoppe opp i prosessen, og man risikerer å bli fiksert i sorgreaksjonene uten å komme videre. Da kan man også utvikle en panikkartet angst som forsvar, noe som igjen kan resultere i sosial isolasjon, mangel på evne til å ta kontakt og ensomhet.

Det er også viktig at man kan dele denne prosessen med andre. Etter å ha vært gjennom en slik prosess med andre menneskers støtte, kan man føle at det har vært utviklende og berikende rent menneskelig, at man har klart å komme gjennom problemene og vokst på det.

For å få god nok støtte til å komme gjennom sorgprosessen ved hårrtap, kan det for en del personer være ønskelig med profesjonell hjelp i og med at dette er en traumatisk tilstand som griper rett inn i identiteten og personligheten. Man kan gå til psykolog eller psykiater for samtaleterapi. Ved tap av legemsdeler anvender man i dag i psykiatrien gjerne såkalt kriseintervensjon, det vil si hjelp til en raskere gjennomarbeiding av sorgen. Et annet alternativ er å bli med i mer saksorienterte samtalegrupper, der man kan bli mer kjent med sykdommen og hvordan man kan gjøre det beste ut av situasjonen rent praktisk. Her kan støtteforeninger som LAA være til stor hjelp.
 
Essensen i det hele er at man må ta sjansen på å gå gjennom sorgen og angsten, man må ta risikoer, ikke isolere seg og la hårtapet bli en unnskyldning for ikke å ha kontakt sosialt. Man må ikke komme dithen at man sier til seg selv (og andre) at ”jeg kan jo ikke gjøre/være med på dette og hint, for jeg har alopecia”. Eller at ”jeg er så deprimert, så jeg orker ikke gå ut”.
 

Dette med å ta risiko er ikke spesielt fordi man har mistet hår, men kan relateres til mange situasjoner i livet generelt:

  • å uttrykke følelser er å risikere å uttrykke sitt sanne jeg
  • å håpe er å risikere desperasjon
  • å leve er å risikere å dø
  • å prøve er å risikere å gjøre feil

Men den største risikoen er å ikke risikere noenting. Bare en person som tar risikoer er fri.

Psykiater Gunnar Cramer, Institutt for funksjonell psykoterapi, Oslo


Klikk her for å fortelle en venn om siden vår

Del med en venn

Fra:

Til:

Har du sett dette: 
 
Captcha Image
 


Tenk over....

Livet er tungt å bære, men la oss bare ikke ta det så høytidelig og gjøre oss så sarte!
Friedrich Nietzsche